Sen august, 1349. Backlund, Loen-kongeriket
Det karmosinrøde månelyset ség inn gjennom det enslige glasset i vinduet i rommet over pantelånet på Jernportgaten i Østbyen.
Rommet var forholdsvis lite, omtrent tjue kvadratmeter. Det sto nesten tomt; bare en liten beholder med døende glør av kull. På østveggen hang en liten kubeformet hylle med nøkler, et håndspeil og to små flasker brennevin, på vestveggen hang brune bukser, belte, hvit skjorte og en lang frakk på en spiker slått rett inn i veggen, nordveggen – nær døren – hadde et bord med en vannflaske og et par sokker og sko under seg, mens sørveggen hadde en tynn madrass lent mot seg.
Like over madrassen var vinduet der det karmosinrøde månelyset strømmet inn.
På den tynne madrassen lå en ung mann i tjueårene. Øynene var lukket, ansiktet langt og smalt som på en hest. Øyenbrynene var bustete og ville, men ansiktstrekkene ellers myke. Det lysebrune håret var langt og lå spredt utover det hvite lakenet på den harde puten, som hadde en svak flekk fra den duftende oljen i håret.
Brystet hans hevet og senket seg ikke. Hudfargen var blek, legemet lå urørlig midt i et tørt kaos av halvfull og halvveis.
Half-and-Half var en av de mest populære drikkene i Østbyen, laget av maltøl og forsterket druevin, og siden den bestod av nøyaktig like deler av de to, ble den kalt Half-and-Half.
En uhyggelig stillhet rådet i luften, vel understøttet av den giftige tåken utenfor som invaderte hver gate og gjorde det nesten umulig å se bygningene på den andre siden. Likevel skar strålene fra den karmosinrøde månen gjennom og belyste trekkene hans, som om tåken hadde unngått akkurat denne banen.
Plutselig rykket pekefingeren hans til. Han satte seg brat opp like etter. Mannen pustet tungt, svetten rant i strie strømmer, og blikket var fjernt og tomt, som om sjelen hans var blitt strukket, klemt sammen og banket voldsomt.
Etter noen raske åndedrag forsøkte han å roe seg, men hjerteslagene hamret fortsatt langt over det normale. Den tynne hvite skjorten klistret seg helt til rygg og bryst, ble nesten gjennomsiktig og fikk de utstående ribbeina og den magre kroppen til å tre enda tydeligere frem.
Han så seg omkring, tok inn de fremmede, falleferdige omgivelsene. Han prøvde å reise seg, men en splittende hodepine overfalt ham.
Han grep om hodet og veltet fra side til side. Det var som om noen skrek inni skallen hans, pisket psyken hans uten opphold.
Minner – det ene etter det andre, ledsaget av en jevn strøm av hvisking og lyden av brusende vann som slo over seg selv, igjen og igjen og igjen. Etter noen minutter begynte den vanvittige vannlyden å avta, som når man går ut av en storm midt i et kaosets hav og endelig når land.
Mannen reiste seg straks, halvveis vaklende, halvveis i tåke, mens han forsøkte å finne balansen. Ved hjelp av kunnskap som kom fra intet, rakte han ut etter nøklene på den lille kubeformede hyllen, låste opp døren, løp ned trappene og åpnet døren til det felles badet.
Han styrtet inn, tømte magen, skylte munnen med vann fra springen ved toalettet. Deretter vasket han ansiktet med såpe, stakk hodet under den rennende strålen, fuktet nakken og undersiden av føttene.
Da han var ferdig, gikk han langsomt tilbake til rommet, lukket døren bak seg og skyndte seg bort til hyllen.
Halvveis nervøst tok han ut håndspeilet. Da han så inn i det, kjente han øynene utvide seg et øyeblikk før de vendte tilbake til det vanlige.
«Det burde ikke være mulig…» mumlet han lavt for seg selv, en kald kulde løp nedover den fuktige kroppen, «…selv om det teknisk sett er mulig, nå, fordi det har skjedd.» Han snakket stille mens det karmosinrøde månelyset trakk seg tilbake bit for bit og etterlot rommet i enda dypere mørke enn før.
Han tok vannflasken fra bordet, drakk, gikk tilbake til madrassen og satte seg med ryggen mot veggen.
«La oss huske hva som hendte.» Han snakket til seg selv, lukket øynene, trakk et dypt pust og forsøkte å finne tilbake til sin siste bevisste tanke midt i overfloden av fremmede minner.
«Jeg var inne på hybelen min etter treningssenteret og la meg for en liten lur.» Han stoppet, leppene knep litt sammen.
«Det lå en pakke på bordet. Jeg åpnet den og så…»
«Jeg husker ingenting etter det…?» Han snakket retorisk til seg selv, tydelig forvirret i stemmen.
«Transmigrering, hm?» fortsatte han. Han lukket øynene igjen, knipset brynene som om han konsentrerte seg eller husket noe lenge glemt. Etter ti sekunder åpnet han dem.
«Denne kroppen tilhører en mann som heter Williams. Informasjonsmegler og leiemorder på siden. Han klarer så vidt å få endene til å møtes og har et alvorlig drikkeproblem.» Mens han snakket, kjente han hodepinen avta.
«Det forklarer hodepinen. Sannsynligvis etter en kraftig binge. Det kan også være grunnen til at han døde – hvis hypotesen min stemmer, finnes jeg bare som »Williams« nå fordi den opprinnelige bevisstheten, eller i en mer kosmologisk forstand, sjelen, har falmet. Ellers burde jeg ha kjent motstand.» Kiyotaka konkluderte og sukket, sank tilbake mot veggen.
Han så opp, reiste seg, gikk bort til gasslampen, tente den og fyrte opp kullet for å få litt varme – selv beinene skalv av kulde.
Så forsøkte han å grave dypere i Williams' minner.
Han befant seg i den fattigste delen av Østbyen i Byenes by, Backlund, Loen-kongeriket. Østbyen var et vidstrakt rede for skurker, lavliv, gjenger og informanter, med over 1,35 millioner innbyggere.
Kiyotaka – Williams – gikk til vinduet og så seg selv i refleksen. Selv om den billige klokken viste fire om morgenen, var det fortsatt bekmørkt ute.
«Kornloven?» brast det plutselig ut av ham da et tilfeldig informasjonsfragment dukket opp. Men snart gikk det opp for ham. Opphevelsen av Kornloven hadde skapt stor sosial uro, og midt i kaoset hadde Williams tjent fem pund ved å hjelpe politiet med å arrestere en forbryter – penger han senere brukte på sprit.
Den samme spriten som hadde drept ham av overdose.
«Han døde vel mens han gjorde det han likte best,» mumlet han før han satte seg igjen.
En ny bølge av kvalme og hodepine skylte over ham. «Jeg tror jeg må hvile… denne kroppens sinn er svekket i unormal grad av alkoholen.» Han la seg ned, mistet kontrollen over kroppen, øynene blinket én gang før de lukket seg helt.
Solen hadde steget, men den klarte ikke trenge gjennom Backlunds evige smog. Kiyotaka hadde våknet, tatt bad, og kledd seg i klærne som hang på spikeren i venstre vegg.
Han hadde lagt merke til flere ting. For det første hadde Williams en helt vanlig kroppsbygning, men dårlig holdning, og både mentale og fysiske evner var sterkt hemmet av alkoholen.
Kiyotaka hadde ikke rørt en dråpe siden han våknet edru, og abstinenssymptomene meldte seg allerede.
En del av ham – eller rettere Williams – skrek etter bare én eneste dråpe Half-and-Half.
Da han hadde tatt på seg hele antrekket, ristet han på hodet og drakk vann. Han var sulten. I lommen fant han en lommekniv og fire pundsedler.
Gjennom Williams' minner visste han at valutaen hadde tre nivåer: pence (¼, ½, 1 og 5), soli (12 pence, i 1 og 5), og pund (20 soli, i £1, £5, £10).
«Underlig,» tenkte Kiyotaka stille. «Ikke bare er systemet absurd i ekvivalensene, det ligner også vårt eget historiske veldig nært – pund var jo en av de eldste valutaene som fortsatt brukes i moderne tid.»
Gjennom abstinenssmertene drakk han mer vann. «Fantes det noen som meg før? … Roselle… Keiser Roselle?» Flere tanker – nei, minner – strømmet inn.
«Mye av det han gjorde virker som noe en transmigrert person ville gjøre. Selv om folk på jorden også gjorde lignende ting, er utviklingskurven altfor bratt… kanskje Roselle virkelig var en transmigrator.»
Kiyotaka hadde mistanker, men valgte å legge dem til side for nå. Han løftet madrassen, tok ut den gammeldagse revolveren og tjue ekstra kuler. Han stakk pistolen i frakken og kulene i innerlommen.
Han kastet et blikk i speilet. De blå øynene reflekterte en uvanlig intens glød, mer fortryllende enn på jorden. Ansiktet derimot var en nedgradering. Fra symmetri til den krumme holdningen – han var langt fra sin tidligere prakt.
Kiyotaka sukket. Det var ikke fysikken i seg selv han savnet, men kroppens mange svakheter: mangel på styrke, balanse, og den konstante trangen til alkohol og sex.
Han øvde på sitt beste «Williams»-uttrykk, ristet på hodet over karikaturen.
Så gikk han ut, låste døren og begav seg ut i Backlunds gater.
Han gikk og sugde til seg inntrykk. Fra førindustriell arkitektur til hestedrosjer og hunder i finere strøk. Det minnet ham om jorden på alle vis.
«Kanskje jeg er i fortiden.» Han resonnerte. Men uten motbevis aksepterte han det foreløpig.
Som på bestilling kom ny informasjon: Gudene – Evernight-gudinnen og Stormenes Gud. Deretter vage opplysninger om «Beyonders» – mennesker med overnaturlige evner, vunnet ved å drikke spesielle eliksirer.
«Så dette er virkelig fortiden…?»
«Men et slikt nivå av oppfinnsomhet og detaljrikdom kan umulig ha eksistert og så gått tapt i historien. Det burde finnes spor. Likevel finnes ingen. Heller ikke var noe av dette kjent for noen. Betyr det at jeg er i en annen »versjon« av jorden i fortiden…?»
En ny hypotese dukket opp. «Kan det være fremtiden? En fremtid der teknologien ødela menneskeheten, og sivilisasjonen ble gjenreist på »magiske« prinsipper som tidligere ble sett på som overtro? Det forklarer valuta, arkitektur, damplokomotiver – alt basert på jordens fortid. Selv språket virker som en blanding av amerikanske dialekter med latinsk-nordisk runisk skrift.»
Han noterte seg fragmenter fra Williams' tåkete minner.
«Jeg må komme tilbake til dette snart. Selv om hypotesen er feil, har denne verden enormt potensial. Med alt så strukturert kan hvem som helst med moderne kunnskap utnytte malen keiser Roselle la.»
«Men jeg kan ikke bli ansiktet utad. Uønsket oppmerksomhet i en verden jeg knapt kjenner, kan være dødelig. Selv om jeg får bedre grep om Williams' minner, kan jeg ikke hente frem noe jeg ikke vet finnes.»
«Som når jeg tenkte på innovasjoner, kom Roselle-minnene. Likedan med kornloven i natt.»
«Med min flaks blir ønsket om å holde meg i skyggene bare en drøm. Bedre å styrke meg selv nok til at jeg tåler rampelyset om jeg må tre inn i det.»
Han ga opp å resonnere videre om historien – for lite grunnlag. Han skiftet fokus til Backlunds kart: ulike bydeler. Nordbyen med Evernight-kirkens hovedsete og Sankt Samuel-katedralen. De strengest bevoktede – Empress Borough og Western Borough – tilhørte adelen og de rikeste.
«Pssst – hei, du –» En stemme. «Oi, fiffikus!»
Han stoppet, snudde seg langsomt. Lent mot den nakne murveggen på et enetasjes hus sto en kvinne i slutten av trettiårene. Langt gyllenblondt hår, vakre halv-lukkede blå øyne. Brystene var enorme, nesten spillende ut av den vide halsen. Mørkerøde lepper, bevisst putende.
Hun pekte på ham, krøllet fingeren, løftet litt på skjørtet, viste den fyldige låret mens hun trakk seg inn i smugens mørke.
Kiyotaka rynket pannen, så fremover. Men han stoppet brått, kaldsvette rant ned nakken.
Noe var svært galt.
Eller rettere – noe var svært stivt.
Kiyotaka sukket, presset mot stivheten mellom beina, nesten forbannet over Williams' manglende seksuelle kontroll.
«På den annen side – ikke overraskende. Med hodepinen etter bare timer uten sprit, gir slik mangel på kontroll mening.»
Da det var over, skyndte han seg bort derfra – ikke løp, men rask gange. Likevel senket han farten raskt. Området var fullt av velkledde folk; å løpe som en idiot ville trekke uønsket oppmerksomhet.
Han ség inn i et smalt smug noen boder lenger frem. Der inne stilnet markedets bråk, erstattet av andpustne stønn. Snart så han en hvit håret mann bøyd over en ung kvinne – nei, jente – mens han støtte i henne med uhæmmet lyst.
Kiyotaka følte ubehag. Jenta så ikke ut til å være over femten.
Igjen strømmet informasjon inn: Ifølge reporter Mike Joseph var én av seks kvinner i Backlund mellom 15 og 55 år eller hadde vært gateprostituerte. En økende trend var adelskvinner fra konkursrammede familier som endte slik.
Kiyotaka sukket, forlot smugene raskt og gikk tilbake. Han hadde sett og husket nok for i dag.
Snart sto Kiyotaka foran en bar han hadde funnet via Williams' minner. «Bravehearts Bar», i Backlund Bridge-området.
Arbeider- og industriområde, kjent for røft, livlig miljø – i motsetning til det velstående Cherwood eller Vestbyen.
Han dyttet opp dørene, trakk opp frakkekragen for å skjule halve ansiktet, stakk hendene i lommene.
Typisk Backlund-kro: bråkete, med gjester som drakk, spilte kort, ropte. Et sted for sjømenn, arbeidere, eventyrere og Beyonders – en smeltedigel for rykter, handler og skjulte avtaler.
På topp-tidspunktet. Lukten av maltøl, bråk. To scener midt i lokalet: den ene med rottebating med hunder, den andre med to bokser som ventet på kamp.
Alkohol og svette blandet seg. Kiyotaka kjente trang til å klype seg i nesen, men lot være. Han var jo alkoholiker, stamgjest her. En slik reaksjon ville vekke mistanke.
Plutselig kom et nytt stikk av hodepine. Hendene skalv, kaldsvette. Han presset seg gjennom til bardisken, satte seg på en krakk nær disken. Bartenderen kom.
«Å, Williams.» Han ble gjenkjent til tross for kamuflasjen.
«Dum idé å prøve å være inkognito på steder som dette. Spesielt som Williams.»
Før bartenderen rakk å si mer, løftet Kiyotaka en finger: «Et glass vann, takk.»
Bartenderen, gulvvaskeren og den som vasket krus stirret alle på ham.
«Dette hjelper jo ikke akkurat med å legge avhengigheten!» tenkte han og sukket. «Bare for å rydde veien.»
Bartenderen fnyste, de andre lo og fortsatte arbeidet. Kiyotaka svelget vannet. Foten stampet, fingrene trommet på kneet. Muskler rykket, han klarte ikke sitte stille mer enn to minutter uten å virke besatt.
«Blir verre.» Han løftet hånden litt. Bestilte en liten Half-and-Half. Da den kom, svelget han den raskt. Først kullsyren, små bobler som bar aromaen opp i nesen. Så en kornete, ristet malt-smak, som nybakt brødskorpe.
Et tilfreds stønn slapp ut – han overrasket seg selv. Han satt krumbøyd, tok store slurker etter hverandre. Snart kom den tette sødmen fra mørke druer, rosiner, et hint av fiken, og en svak brenning fra spriten som forsterket vinen.
«Det føltes… godt? Avslappende? Nei, ikke avslappende – motorikken blir tregere. Denne euforien er angst som slipper taket.» Samtidig forsvant kvalmen i magen.
«Du ser ut som du har sett et spøkelse. Edru for én gangs skyld… å nei, visst ikke.» En stemme hilste ham.
Kiyotaka løftet de skjelvende leppene fra kruset, så ned. Foran ham sto en svært liten kvinne med myke ansiktstrekk. Skulderlangt blondt hår, rotete og uryddig, men hun bar en uforklarlig verdighet og en overbevisende sjarm.
Huden var maltfarget av mye sol.
En følelse av gjenkjennelse og varme steg i brystet hans.
Han visste umiddelbart hvem det var!